Hvordan skal man videreføre utdanningen når prosjektmidlene tar slutt? Og hvordan kan man ivareta «gullet» som har gjort at prosjektet har fungert så godt?
Prosjekt Eldrehelse er et samarbeidsprosjekt mellom Fagskolen Vestfold og Telemark, Fagskolen Aldring og helse, Notodden og Midt-Telemark kommune. I denne artikkelserien ser vi på erfaringene fra gjennomføringen, inkludert tilbakemeldinger fra de ulike involverte. Hensikten er å gi innsikt i forberedelser og gjennomføring, og å identifisere både positive aspekter og forbedringsområder. Ved å dele disse erfaringene innad i fagskolesektoren, er vårt mål å bidra til læring og utvikling.
Selv om Prosjekt Eldrehelse har vært vellykket og møtt få utfordringer i prosjektfasen, har det vært ting som har krevd tid og krefter.
Bare det å få to fagskoler med ulike systemer til å samarbeide, krever dialog og gode avklaringer.
En utfordring er at systemet ikke tillater at to skoler eier et slikt prosjekt sammen.
– Jeg hadde mange runder med meg selv og innad hos oss i Fagskolen Aldring og helse, spesielt med min leder rundt det å finne ut hva som var og er viktig for oss. Det å ikke stå som eier er en såpass stor nedgradering av det som en leverer og står i, det blir litt usynliggjort på de arenaene som man teller og måler, sier Signe Baksaas Gjelstad, rektor ved Fagskolen Aldring og helse.
Uroen handlet særlig om hvorvidt noen ville se at de hadde vært med på å utdanne studentene.
– Men vi landet på at det viktigste var å bidra til å få utdannet gode folk og at studentene skulle få gjort det på en så enkel og hensiktsmessig måte som mulig, sier Gjelstad.
Det endte i dette prosjektet med at Fagskolen Vestfold og Telemark ble eneeier.
– Vi prøvde virkelig å finne en løsning. For studiepoengene studentene tar, er jo skolens verdi. Jo flere studenter, jo bedre, sier Gjelstad.
Marit Hagen Øygarden, rektor ved Fagskolen Vestfold og Telemark, forklarer at alle studentene i prosjektet derfor er registrert hos dem.
– Vi prøvde alt for å få til deling, men systemet sa nei. Alt annet i prosjektet har vi gjort sammen, og vi står likt på absolutt alt, sier Øygarden.
Gjelstad sier at utfordringene de har møtt og det som har stått i veien, har motivert dem.
– Vi har tilpasset oss og funnet løsninger. Utfordringene vi har møtt, har utløst et enda tettere samarbeid, sier Gjelstad.
Vi har tilpasset oss og funnet løsninger. Utfordringene vi har møtt, har utløst et enda tettere samarbeid.
Signe Baksaas Gjelstad
Et annet viktig punkt har vært pengefordelingen. Her har de to skolene brukt mye tid sammen for å finne gode løsninger.
– Vi har hatt solide økonomimøter hele veien, med et fastsatt team. Det har vært lange møter, fordi vi måtte forstå hverandre, og særlig hvordan vi skulle rapportere riktig timeantall. Det har vært utfordrende, for vi bruker ulike systemer, sier Gjelstad.
En viktig del i møtene har vært å komme til enighet om hva en time koster og hva slags type arbeid som teller timer.
– Vi så først for oss at pengene skulle deles helt likt, men det oppdaget vi raskt at ikke ville fungere. Derfor har det vært sentralt å ha møter og avklaringer ofte, sier Hilde Eide Tørring, prosjektleder og avdelingsleder i Fagskolen Vestfold og Telemark.
– Pengene har derfor variert utfra kapasiteter brukt inn i prosjektet, med tanke på hva som har vært det beste for utdanningen, sier Tørring.
Marit Hagen Øygarden, rektor ved Fagskolen Vestfold og Telemark
For å finne en løsning for stipend og lån for studentene i prosjektet har de to skolene måttet ha en tett dialog med Lånekassen.
– Det ble mange forsøk på å forklare hva vi driver med og å finne en løsning, sier Øygarden.
Løsningen ble at om en student tok to moduler etter hverandre, ville det utløse muligheten for å søke til Lånekassen.
– Første året gikk det ikke, men andre året fikk vi på plass denne løsningen, sier Tørring.
Det har hele tiden vært et engasjement og man har jobbet for å komme i mål med dette.
– Vi håper at måten vi har jobbet med denne utfordringen på, har banet vei for andre fagskoler, for modulutdanning er i stor vekst, sier Gjelstad.
Lærerne som har bidratt i prosjektet får mye ros.
– Lærerne er svært kompetente og har vært veldig fleksible i møte med prosjektet. All honnør til faglærerne som har bidratt og undervist, sier Tørring.
Lærerne som har reist til Bø eller Notodden for å ha undervisning på samlinger har blitt tilbudt overnatting, prosjektlederne har sørget for lokaler og fasiliteter til samlingen.
– Her har vi ligget i forkant hele tiden, så det har ikke bydd på noen utfordringer, utover logistikken det krever å få det klart, sier Tørring.
For å sikre kvaliteten, har det vært viktig med flere møter blant lærerne.
– Vi har vært veldig opptatt av å ha evalueringsmøter etter hver modul. Har vi kjørt to moduler parallelt, har vi evaluert begge samtidig, forklarer Tørring.
Der har lærere fra begge skoler kunnet samkjøre opplegg og lære av hverandre.
– Vi har også arrangert felles fagdager, og har planlagt flere, sier Gjelstad.
Vi så først for oss at pengene skulle deles helt likt, men det oppdaget vi raskt at ikke ville fungere. Derfor har det vært sentralt å ha møter og avklaringer ofte.
Hilde Eide Tørring
Det store spørsmålet nå, handler om veien videre. Hvordan skal de klare å ta utdanningen fra prosjekt til drift?
– Vi har ett år igjen, men allerede før jul må vi ha en plan for hva vi skal søke midler til for neste år. Dette blir en viktig avklaring. Vi har helt klart lyst til å videreføre dette, sier Øygarden.
Det håper også Gjelstad og gjengen hos Fagskolen Aldring og helse.
– Vi må være i dialog med forvaltningen, tett dialog. Der blir ett av temaene i planen videre. Hvordan skal vi søke inn dette for fortsettelsen? Vi har moduler, vi har en helhet og vi har et samvirke, men vi må i dialog for å finne ut hvordan forvaltningen kan hjelpe oss best mulig med fortsettelsen, sier Gjelstad.
En hovedutfordring er at midler tildeles etter hvor mange aktive studenter skolen har 1. oktober. Hvis moduler innen eldrehelse ikke har startet da, teller ikke studentene.
– Her er våre eiere og vi i dialog for å se på muligheter for at det kan løses, men det er en dato som for mange vil gjøre at de ikke får penger for studenter som starter etter 1. oktober. Ordningen slik den praktiseres i dag, gjør at vi ikke får midler for moduler som starter etter den datoen, sier Øygarden.
Rammer og system forblir den største utfordringen. I tillegg må det lages et opplegg for hvordan samarbeidet skal ivaretas og fortsette.
– Det krever ekstra planlegging for å lykkes med å være i tospann hele veien. Det er krevende, det er snakk om ressurser og hvordan skal man få til det, sier Gjelstad.
– Vi må også se på markedsføringen. Det er helt avgjørende å rekruttere nok studenter. For å lykkes, må vi ha bærekraftige klasser, sier Øygarden.
De ser uansett positivt på fortsettelsen.
– Vi ser en stor interesse for denne utdanningen. Det er mange som tar kontakt og lurer på når de kan søke. Til det siste året har vi allerede mange nye søkere, spredt fra ulike kommuner, noe som vitner om at dette begynner å bre seg utover, sier Tørring og fortsetter:
– Vi skal virkelig gjøre alt vi kan for å få dette til.
For de er ikke i tvil om at denne utdanning er svært relevant og viktig for samfunnet.
– Den store gevinsten er studentenes opplevelse – både sett fra deres eget ståsted, og fra nærmeste leder, kollegaer, arbeidsplass, brukere og pasienter, sier Gjelstad.
Tidligere saker:
En suksess utviklet med forankring i kjennskap og gode relasjoner
Kontinuitet i personell og møtevirksomhet har vært en nøkkelfaktor