Første kull har fullført Batterifagskolen. To år er gjennomført, og fem fagskoler rundt i landet har
samarbeidet om gjennomføringen. Spørsmålet er; hvordan gikk det og hva har man lært?
Batterifagskolen er et bransjeprogram i regi av Fagskolen i Viken, som ble opprettet for å imøtekomme kompetansebehovet i den voksende batteriindustrien. I denne artikkelserien trekker vi frem erfaringene fra pilotgjennomføring, inkludert tilbakemeldinger fra studenter, lærere, samarbeidspartnere og studiekoordinatorer. Hensikten er å gi innsikt i forberedelser og gjennomføring, og å identifisere både positive aspekter og forbedringsområder. Ved å dele disse erfaringene innad i fagskolesektoren, er vårt mål å bidra til læring og utvikling.
Helene Mallasvik er prosjektleder ved Fagskolen i Viken og har hatt ansvaret med å følge opp
studentkoordinatoren i prosjektet, samt at Batterifagskolen har holdt seg innenfor de økonomiske
rammene og at leveransen har vært i henhold til plan. Hun kom inn i prosjektet halvveis i gjennomføringen.
– Dette har vært utrolig spennende! Ukjent farvann med en slik sammensetning og gjennomføring.
Erfaringen i etterkant bærer nok preg av at man ikke helt visste hvordan oppgaven kunne løses, før
det var litt for sent. Deretter har det handlet om å hente seg inn igjen, snakke sammen og få fokus på
forbedringer i samarbeidet, sier Mallasvik for å oppsummere.
Hun er klar på at tiden før oppstart burde vært mer konkret og at det tydelig var et behov for flere
klargjøringer.
– Jeg tror det er enighet om at man burde brukt mer tid på å skape felles forståelse for hva man skulle. Få klarhet i hvem som skal koordinere, hvilke forskrifter som gjelder. Deretter burde alle blitt kjent med den, og justere egen praksis.
Helene Mallasvik
Hun har savnet en sterkere felles forståelse.
– Vi burde sikret en mer omforent måte å gjøre ting på, i tråd med førende forskrift. For jeg er ikke i
tvil om at alle vil det samme, men samtidig har man hatt litt ulik måte å løse det på, sier Mallasvik.
Dette hadde i større grad løst utfordringene prosjektet har hatt med å gi studentene opplevelsen av
å gå på ett studie.
– Vi burde brukt mer tid på å bli enige om en felles forståelse, slik at vi i større grad kunne gjort arbeidet likt. Det er en viktig erfaring, kanskje den viktigste, sier Mallasvik.
Kommunikasjon på tvers av de involverte er et nøkkelord for Mallasvik når hun ser tilbake på
prosjektet.
– Da jeg kom inn var det åpenbart at noe skurret i forhold til planen. Det var helt klart at det trengtes
mer dialog, sier Mallasvik og fortsetter:
– Alle lærerne ble invitert annenhver uke til koordineringsmøte, snakket om hva som var bra og
hvilke utfordringer de sto ovenfor. Det hjalp.
Hun har uansett et positivt inntrykk av utdanningen.
– Jeg tror dette er veien å gå for å svare opp slike oppdrag i fremtiden, selv om det var humper i veien denne gangen, sier Mallasvik.
Prosjektlederen er klar på at med erfaringene de nå har gjort seg, er det mulig å gjøre store
forbedringer til en eventuell ny oppstart.
– Hadde vi startet i dag, så hadde vi hatt flere møter innledningsvis. Sørget for en bred enighet om
rammene for prosjektet. Fått klarhet i hvem som skal ha hvilket ansvar og en klar plan for
gjennomføring av emnene, sier Mallasvik og fortsetter:
– Flere møter med lærere og ledelse, samt en plan for overgangsarbeidet, når en klasse går fra en
skole og en lærer, til en ny. Bare noe så enkelt som at man har PC fra én skole og LMS-plattform for
administrasjon, gjennomføring og oppfølging. Disse overgangene kan gjøres mer sømløst, men da må
samarbeidet være tettere.
Tross utfordringer er hun svært stolt av hva de fem skolene har fått til.
– Dette gikk jo bra, alt i alt. Jeg er veldig stolt over studentene, måten de har stått i det og at de er
fornøyde. Hun er også stolt over hvordan skolene har samarbeidet om å levere kompetanse de ikke kunne klart
hver for seg.
– Slike samarbeid kan virkelig sørge for solide, sammensatte utdanninger på kort tid. Det er bred enighet blant de involverte om at dette har vært nyttig, sier Mallasvik og fortsetter:
– Her har alle lært av hverandre. Det er en viktig del av dette prosjektet. Med enda bedre
internkommunikasjon, vil slike prosjekter gå bedre i fremtiden. Tydelighet, nok forberedelse,
felles forståelse og trygghet i gjennomføringen. Det er viktig å huske på at prøving og feiling er en del
av pakka.
Bjørnar Beddari fra Sortland i Vesterålen er strålende fornøyd med utdanningen. Han har de siste
15-16 årene jobbet som bilmekaniker. De siste 10 årene har han gått med et ønske om å gjøre noe
mer.
– Jeg hadde kikket litt på ingeniørstudier, men ikke funnet noe. Da denne muligheten dukket opp,
passet den svært godt med livet ellers, sier Beddari og fortsetter:
– Batterifagskolen ble studiet som fikk meg i gang og ga meg mestringsfølelse. Nå har jeg fått en bredere erfaring og mer kunnskap.
Bjørnar Beddari
Alt jeg nå har lært kan jeg bruke fragmenter av resten av livet og det blir å forme meg som arbeidsmann videre. Han er også klar på at han vil gå videre med mer utdanning.
Tross en god opplevelse, var det ting underveis Beddari hadde ønsket at var bedre tilrettelagt.
– Det gikk litt fort i svingene. I starten var det mange studenter som hadde fått feil inntrykk av studiet, hadde andre forventninger og droppet ut. De som ble med videre, har dog hatt utbytte de ønsket, sier Beddari.
For han er også opplevelsen med kjemi som fag, noe som står igjen som det mest utfordrende.
– Laboppgaven var en fiasko. Det ble ikke gjort noe fornuftig og likevel måtte vi skrive labrapport. Det
ga en dårlig start, sier Beddari og legger til:
– Kjemi var et emne som var annerledes alt annet vi var igjennom. Vi burde blitt fortalt mer om det i
forkant, for det var en helt annen belastning. Det burde i større grad vært en felles standard for
emnene.
Uansett er han totalt sett fornøyd.
– Jeg hadde tatt denne sjansen igjen!
———-
Erfaringer fra Batterifagskolen: Responderte og leverte i tide.