Forfattere: Signe Vea Tretteteig, Sykepleier phd. Spesialrådgiver og opplæringskoordinator ved Nasjonalt senter for aldring og helse. Signe B. Gjelstad, Sykepleier Ms, rektor ved Fagskolen Aldring og helse
Nasjonalt senter for aldring og helse (Aldring og Helse) har sammen med Making View utviklet en VR-opplæring om demens og personsentrert omsorg. Her får studentene se korte foredrag, observere ulike 360-scenario og kommunisere med avataren Bjørg som har demens.
Pasientsituasjonen med Bjørg er utfordrende. Hun får hjelp av hjemmetjenesten til personlig hygiene, men har liten sykdomsinnsikt og er skeptisk til de som skal hjelpe henne. Gjennom å bruke personsentrert kommunikasjon skal studentene få til samhandling med Bjørg. Hvis studentene ikke lykkes i kommunikasjonen vil Bjørg etter en stund avvise dem, bli sint og/eller be studenten gå. Etter samtalen får studentene personlige konkrete tilbakemeldinger på egen kommunikasjon og tips om hva de kunne gjort annerledes.
Fagskolen Aldring og helse fikk i 2025 midler fra HK-dir til å prøve ut VR demens-opplæringen for studentene på studieretningen Demens og psykisk helse. Fagskolens undervisning er samlingsbasert og digital. VR-opplæringen ble gjennomført på fysiske samlingene, mens deler av VR-opplæringen (filmene) ble benyttet på digitale samlinger.
Bruken av VR-opplæringen ble evaluert gjennom en spørreundersøkelse til studentene og et gruppeintervju av lærere. Studenter fra tre fysiske samlinger ble bedt om å evaluere hvordan de opplevde VR-opplæringen umiddelbart etter at den var hadde gjennomgått. I tillegg fikk lærerne erfaring med å bruke opplæringen for studenter ved Kompetansebyggeren (fylkeskommunal voksenopplæringsskole). 28 studenter svarte på en digital spørreundersøkelse med 26 påstander fordelt på seks temaer.
Det ble foretatt et gruppeintervju av de to lærerne som hadde mest erfaring med å bruke VR-demens i prosjektperioden. Det ble brukt en tematisert intervjuguide som her danner overskriftene for presentasjonen av funnen. Intervjuet var digitalt, samtalen ble tatt opp, transkribert og analysert med tematisk innholdsanalyse. KI (Mickrosofts Copilot) ble brukt som et verktøy i analysen.
Nær alle studentene var enig i at VR-opplæringen var godt organisert (89 %) og at det var en motiverende læringsmetode (92 %). Mange mente de lærte mye nytt om demens og personsentrert omsorg (75 %), og at det ga dem en bedre forståelse for dette enn annen undervisning (60 %). At VR-opplæring generelt var bedre enn tradisjonell undervisning om demens, var halvparten enig i. Kun 39 % likte VR-opplæringen bedre enn tradisjonell undervisning, mens litt over halvparten (53 %) var verken enig eller uenig i dette.
Nær alle studentene (92 %) var enig i at VR-opplæringen ga en opplevelse av å være i situasjonen sammen med pasienten og de fleste (86 %) mente at opplæringen gjorde at de reflekterte over egen praksis. Situasjonene i VR-opplæringen var gjenkjennbare (71 %), og mange (68 %) levde seg inn i situasjonene og ble følelsesmessig engasjert.
De fleste studentene (82 %) mente at de etiske utfordringene i demensomsorgen kom tydelig fram i VR-opplæringen. Kurset inneholdt lærerike eksempler på god og dårlig etikk i praksis (93 % mente) og nær 90 % var enig i at opplæringen ga dem nye tanker rundt egen praksis.
De fleste studentene (86 %) mente at VR-opplæringen øker deres forståelse av hvordan de kunne møte personer med demens sine behov. Nær 70 % var enige i at opplæringen hjalp dem til å forstå sammenhenger mellom demenssymptomer og pasientens atferd. Mange var også enige i at det gjorde det lettere å forstå hvordan personer med demens har det (64 %). Et flertall av studentene (82 %) mente VR-opplæringen hjalp dem til å bedre forstå hvordan de kan gi personsentrert omsorg i praksis. Opplæringen hjalp dem til å sette seg inn i personens situasjon og bedre forstå personens atferd (begge 71 %).
I VR demens møter studentene avataren Bjørg som har demens bor i eget hjem. Studenten kommer fra hjemmetjenesten og skal hjelpe Bjørg med morgenstellet. De fleste (81 %) mente situasjonen med Bjørg var realistisk, slik de kjenner den fra egen praksis. De synes også det de hadde lært i kurset var nyttig i kommunikasjonen (75 %). Likevel mente nær halvparten at kommunikasjonen med Bjørg var så vanskelig at de ga opp. Like mange studenter synes det var utfordrende, men klarte likevel å få til et samarbeid med henne (43 %).
En trygg, engasjerende og realistisk læringsarena
Lærerne beskriver VR-demens som et svært realistisk og engasjerende læringsverktøy. Studentene opplever situasjonene som gjenkjennbare fra egen praksis, og flere kommenterte at de ligner virkelige møter med pasienter. En lærer sa: «Flere studenter sa at det er akkurat som på jobben min.»
Lærerne opplevde at VR-opplæringen ga studentene økt engasjement og motivasjon til å lære. Det ga studentene tilgang til realistiske situasjoner som er vanskelige å simulere i rollespill. VR skapte en trygg arena for å prøve og feile uten konsekvenser, og mange studenter glemte omgivelsene utenfor brillene og ble helt oppslukt. Å øve i et trygt rom der studentene kunne feile uten konsekvenser opplevdes svært nyttig og flere synes det var mindre flaut enn rollespill. En student hadde uttrykt det slik: «Her bryr jeg meg ikke, her er jeg i min egen verden.»
VR-undervisningen ble organisert på ulike måter. For et godt læringsutbytte, understreket lærerne behovet for å ha strukturert pedagogisk opplegg med tydelige læringsmål og god tid til refleksjon i etterkant.
En måte var å la studentene jobbe i par, der én brukte brillene og én observerte og noterte for så å gi hverandre tilbakemeldinger etterpå. En annen bruksmåte var å «caste» innholdet i brilla, det vil si å se scenario-filmene eller gjøre quizene sammen på storskjerm. Etterpå hadde klasse en felles refleksjon og/eller de svarte på spørsmålene sammen. Dette ble gjennomført både i fysiske og digitale kull.
For å gjøre det lettere for studentene å orientere seg inne i brillene, startet lærerne undervisningen med en felles demonstrasjon på storskjerm. Deretter ble studentene plassert parvis eller i grupper i separate rom for å unngå støy fra hverandre. Ved store klasser kunne det være fire studenter per gruppe. Det førte til uhensiktsmessig mye venting. Da kunne en løsning være å dele klassen i to.
Studentene opplevde VR som både utfordrende og motiverende. Flere fikk økt mestringsfølelse, særlig når de lyttet til andre og da forsto egne forbedringsområder. Som en student hadde sakt: «Når jeg satt og hørte på den andre studenten, skjønte jeg hva jeg selv gjorde feil.»
Lærerne hadde svært gode erfaringer med den kommunikasjonstreningen for studenter med norsk som andrespråk. De fortale konkret om en student som fikk et betydelig selvtillitsløft og ble utrolig glad etter å lykkes i samtalen etter mange forsøk og veiledning fra dem. Vurderingen av studentens kommunikasjon som ble gitt inne i brillene, opplevdes av flere studenter som unødvendig streng, noe lærerne mente kunne svekke mestringsfølelsen. Studentene synes de også kunne fått høre hva de faktisk gjorde riktig, ikke bare hva som kunne vært bedre.
VR-opplæring har både teknisk og pedagogisk utfordringer. For å lykkes med VR-opplæring mente lærerne det var helt avgjørende at de var to lærere til stede, der den ene konsentrerte seg om det pedagogiske og den andre hadde ansvar for det tekniske.
En annen viktig forutsetning var å ha tilstrekkelig tid – gjerne en halv dag. Generelt opplevde de det krevende å gjennomføre VR-opplæring med store grupper. For å unngå mye venting, bør det ikke være mer enn to studenter per brille. Flere fysiske rom og god plass til å spre gruppene var hensiktsmessig for at de som hadde på brillene ikke forstyrret hverandre.
VR-opplæring ga noen tekniske utfordringer som at trådløse nettverk der de underviste ikke tillot tilkobling av brillene eller at de ble «kastet ut» etter kort tid. Å «caste» krever teknisk innsikt og trening på denne funksjonen. Lærerne opplevde utfordringer med å få lyd ut i rommet, noe som løste seg etter veiledning med de som hadde utviklet programvaren (Making View). Noen funksjoner inne i brillene var utfordrende for studentene, som å holde en snakkeboble inne mens de snakket (snakke-funksjonen er nå forbedret og snakkebobla er nå tatt vekk fra programmet). God teknisk kompetanse hos lærerne og god kjennskap til innholdet i brillene, slik at man kan veilede uten selv å være i VR-brilla, var da helt nødvendig. Etter prosjektslutt ble det utviklet ytterligere tre avatarer i sykehjem, men disse ble ikke testet ut i prosjektet.
Begge lærerne anbefaler VR-demens som et svært nyttig supplement til tradisjonell undervisning, men noen forutsetninger bør være på plass:
Evalueringen av VR‑demensopplæringen viser at både lærere og studenter opplever VR som et engasjerende og realistisk læringsverktøy som gir innsikt i demensomsorg og personsentrert kommunikasjon. Dette samsvarer med forskning, som viser at VR skaper sterk tilstedeværelse og emosjonell involvering hos brukerne (Gjelstad & Johannessen, 2020; Jones et al., 2021; Li et al., 2024). At nær alle studentene i dette prosjektet hadde en opplevelse av «å være i situasjonen»gjenspeiler det Li et al. beskriver som VRs evne til å fremme empati og forståelse gjennom et første‑person‑perspektiv pådemens (Gjelstad & Johannessen, 2020; Li et al., 2026). Lærernes observasjon av at studentene glemte omgivelsene og ble oppslukt i VR‑opplevelsen, er også i tråd med tidligere forskning, som fremhever VRs unike mulighet til å skape realistiske og emosjonelle læringssituasjoner (Hung et al., 2025).
Samtidig viser våre erfaringer at VR‑opplæringen kan være krevende. Nær halvparten av studentene opplevde kommunikasjonen med avataren Bjørg som så vanskelig at de ga opp. Liknende utfordringer er tidligere beskrevet i forskningen der tekniske og interaktive begrensninger i VR‑systemer kan føre til frustrasjon og redusert mestringsfølelse (Hung et al., 2025; Li et al., 2024). At evalueringen av studentenes kommunikasjonsferdigheter opplevdes som unødvendig streng, bekrefter det pedagogiske dilemmaet som også internasjonale studier beskriver: VR‑simuleringer måbalansere mellom å være realistiske og utfordrende, men samtidig ikke så vanskelige at de virker demotiverende (Jones et al., 2021). Justeringen av vanskelighetsgrad som ble gjort i etterkant av prosjektet, er derfor i tråd med anbefalingene om å tilpasse VR‑innholdet til brukergruppens nivå for å sikre læringsutbytte (Li et al., 2026).
En annen erfaring, er hvordan lærerne understreker betydningen av gode organisatoriske og tekniske forutsetninger. De beskriver behovet for to lærere til stede med god teknisk kompetanse, nok tid og tilgang på flere rom. Dette samsvarer med tidligere forskning der teknisk støtte, nok tid og gode organisatoriske rammer trekkes frem som suksessfaktorer for å ta i bruk VR‑opplæring i helse‑ og omsorgstjenester (Hung et al., 2025). Studentene var svært fornøyd med organiseringen av VR-opplæringen. Det kan tyde på at lærernes evne til pedagogisk tilrettelegging har hatt stor betydning for studentenes positive opplevelse. VR‑opplæring er ikke «selvforklarende», men krever betydelig pedagogisk og teknisk støtte. Dette understreker Jacobsen & Rasmussen (2020) i sin bacheloroppgave om VR‑bruk i demensomsorg (Jacobsen & Rasmussen, 2020).
Både studentene og lærerne fremhevet de etiske aspektene ved VR‑opplæringen. De mente at etiske utfordringer kom tydelig frem, og at kurset ga lærerike eksempler på både god og mindre god praksis. Forskning viser at VR gjør etiske dilemmaer mer synlige og konkrete ved å plassere deltakerne i situasjoner som ellers er vanskelige å simulere (Li et al., 2024). VR kan ut fra dette være et særlig egnet verktøy for å synliggjøre etiske problemstillinger i demensomsorgen.
Til tross for utfordringer er både lærere og studenter enige om at VR er et verdifullt supplement til tradisjonell undervisning. Studentene er noe moderate i sin vurdering, mens lærerne uttrykker stor entusiasme. Denne forskjellen er også beskrevet i forskningen. Det kan forklares med at studenter ofte vurderer VR ut fra egen umiddelbare opplevelse, mens lærere har et større pedagogisk perspektiv (Jones et al., 2021). Likevel viser både denne evalueringen og tidligere forskning at VR gir læringsutbytte som ellers er vanskelig å oppnå, særlig innen kommunikasjon, personsentrert omsorg og forståelse av demens (Hung et al., 2025; Li et al., 2026).
VR‑demens kan være et engasjerende læringsverktøy som gir studentene realistiske, trygge og lærerike erfaringer med personsentrert omsorg og kommunikasjon med personer med demens. Forskning som viser at bruk av VR som læringsverktøy øker studentenes empati og forståelse i pasientsituasjoner. Det gir også økt faglig innsikt i form av økt forståelse, refleksjon og emosjonell involvering. Studentene opplevde mestring og fikk høy motivasjon i læringen. Samtidig viser både dette prosjektet og tidligere forskning at VR‑opplæring stiller høye krav til lærernes tekniske og pedagogiske kunnskap, fysisk tilrettelegging, og at vanskelighetsgraden må være tilpasset studentenes faglige nivå slik at de opplever mestring og får lyst til å øve mer. Når disse forutsetningene er på plass, kan VR være et godt supplement til tradisjonell undervisning og bidra til å styrke studentenes kompetanse i møte med personer med demens.
Gjelstad, S., & Johannessen, J. (2020). Å forstå personer med demens gjennom VR‑briller [Masteroppgave, OsloMet –storbyuniversitetet]. Oslo. https://nva.sikt.no/filter?contributor=912702&from=0&results=10
Hung, L., Hok Ka Ma, C., Huang, C. Y., Wong, J., Wong, K. L. Y., Chew, K. H., Chao, Y. C., Hussein, A., Yuen, K., Ren, L. H., & Zhao, Y. (2025). Facilitators, barriers, and impacts to implementing dementia care training for staff in long‑term care settings by using fully immersive virtual reality: A scoping review. Frontiers in Virtual Reality. https://doi.org/10.3389/frvir.2025.1552370
Jacobsen, J., & Rasmussen, K. S. (2020). Demensomsorgen sett med nye øyne: En kvalitativ studie om helsepersonells erfaring ved bruk av VR‑briller til personer med demens [Bacheloroppgave, Norges teknisk‑naturvitenskapelige universitet]. Ålesund. https://hdl.handle.net/11250/2661239
Jones, C., Jones, D., & Moro, C. (2021). Use of virtual and augmented reality‑based interventions in health education to improve dementia knowledge and attitudes: An integrative review. BMJ Open. https://doi.org/10.1136/bmjopen-2021-053616
Li, X., Collins, S., Liu, X., Mutthina, R., & Chiu, C.-Y. (2024). The impacts of virtual reality (VR) intervention on dementia care education: A systematic review. Innovation in Aging. https://doi.org/10.1093/geroni/igae098.3582
Li, X., Li, Q., Sun, K., & Conklin, R. (2026). Mapping the evidence on virtual reality for dementia caregivers: A scoping review. Health Education Research, 41(2). https://doi.org/10.1093/her/cyag003