Når det uventede skjer: Hvordan kan usikkerhet bli en del av læringen? Ifølge Vidar Luth-Hanssen forbereder utdanningene studentene for dårlig på slike situasjoner.
– Vi snakker mye om hva vi skal gjøre i en krise, men vi snakker for lite om hvordan vi utdanner folk før krisen oppstår, sier han.
For Luth-Hansen er kunstig intelligens ikke bare et pedagogisk verktøy. Det er en del av et større bilde, der utdanning, teknologi og beredskap henger tett sammen.
Et nytt utgangspunkt for undervisning
Luth-Hansen løfter frem et skifte i hvordan man bør tenke om KI i utdanning. Det innebærer å flytte fokus fra verktøy til kompetanse.
– Vi må utvikle kritisk dømmekraft, etisk refleksjon og evnen til å jobbe sammen med teknologi. Det blir avgjørende fremover.
Og ikke som tillegg til fagene, men som del av selve fagkompetansen.
– Hva gjør du hvis systemet ikke virker? Hvis du ikke får tilgang til verktøyene du er vant til?
I mange fag er man avhengig av digitale løsninger for å gjøre jobben.
– Hvis alt stopper opp, må du fortsatt kunne forstå systemet, gjøre vurderinger og finne løsninger.
Dette er kjernen i det han omtaler som beredskapspedagogikk.
– Vi må utdanne folk som ikke bare kan bruke systemer, men som forstår det de jobber med.
I tekniske fag blir dette ekstra tydelig. Kompetansen fagskolene utdanner til, er en del av samfunnets grunnberedskap.
– Når strømmen går, når systemer svikter eller når kritisk infrastruktur stopper opp, er det folk med denne kompetansen som skal få samfunnet i gang igjen, sier Luth-Hansen.
Det stiller også andre krav til utdanningen.
– Det holder ikke å kunne bruke et system. Du må forstå det, feilsøke og ta beslutninger når du ikke har fasiten.
Når teknologi blir en beredskapsrisiko
Norge er et av verdens mest digitaliserte land, men samtidig sterkt avhengig av teknologi vi ikke kontrollerer selv.
– Vi er helt avhengige av utenlandske løsninger. Skytjenester, programvare, datalagring. Det gjelder også i utdanning. Denne avhengigheten kan bli en sårbarhet, sier han og fortsetter:
– Når kritisk infrastruktur og data ligger under andre lands jurisdiksjon, blir det også et beredskapsspørsmål.
Han viser til konkrete eksempler på hvordan tilgang til digitale tjenester kan påvirkes av politiske beslutninger og internasjonale forhold. Det gjør noe med hvordan vi må tenke, og at vi ikke kan ta tilgjengelighet og stabilitet for gitt. Noe som ikke er en teoretisk problemstilling, men en realitet som allerede diskuteres i både offentlig sektor og næringslivet ellers.
Fra bruk til forståelse
For fagskolen betyr dette at KI ikke bare kan introduseres som et verktøy studentene skal bruke.
– Det holder ikke å lære dem å bruke KI. De må forstå hva det er, hvordan det fungerer og hvilke begrensninger det har.
Kritisk tenkning blir avgjørende, og på tvers av fag.
– Studentene må kunne vurdere svarene. Forstå hva de kan stole på og ikke. Dette gjelder ikke bare IT eller teknologi, men alle yrker.
Hvordan lærer man å håndtere det uforutsette?
Luth-Hansen er involvert i et arbeid med det han omtaler som beredskapspedagogikk. Et forsøk på å utvikle en mer systematisk tilnærming til hvordan man utdanner robuste fagfolk.
– Hvordan underviser vi slik at studentene tåler usikkerhet? At de klarer å stå i situasjoner der det ikke finnes en fasit, og hvordan de bli mer resiliente i møte med det uventede?
Det handler om mer enn kunnskap.
– Det handler om å kunne organisere og reorganisere det man allerede kan. Bruke erfaringene sine i nye situasjoner.
Han mener dagens undervisning ofte er for forutsigbar og at undervisningen bør utfordre mer.
– Vi gir oppgaver med klare svar. Studentene vet hva de skal gjøre, men slik er ikke virkeligheten. Vi må skape situasjoner der de må tenke selv, hvor de må vurdere, prioritere og ta valg.
Dette innebærer også å trene på situasjoner hvor det ikke finnes én riktig løsning.
– I en reell situasjon får du ikke et løsningsforslag. Du må vurdere, prioritere og handle, sier Luth-Hansen.
KI som en del av løsningen – og problemet
Kunstig intelligens spiller en dobbeltrolle i dette bildet.
– På den ene siden kan KI gjøre oss mer effektive. Den kan gi støtte, hjelpe oss å forstå og jobbe raskere. På den andre siden kan den gjøre oss mer sårbare, sier han og fortsetter:
– Hvis vi blir for avhengige, eller hvis vi slutter å tenke selv, mister vi noe viktig.
Derfor blir samspillet mellom menneskelig og kunstig intelligens sentralt.
– KI kan organisere og systematisere kunnskap raskt. Men den vet ikke hva som er viktig. Det må vi gjøre, og dette samspillet må trenes.
Studentene må lære når de skal bruke KI, og når de må stå i problemet selv.
– KI kan være en støtte i slike situasjoner, men den kan ikke ta beslutningene for deg. Den gir deg forslag, men du må forstå hva du gjør. Det er der kompetansen ligger.
Et tydeligere oppdrag for fagskolen
For fagskolesektoren mener Luth-Hansen dette peker mot et utvidet samfunnsoppdrag.
– Vi utdanner folk som skal ut og jobbe i kritiske funksjoner. Da må de være forberedt på mer enn bare fag.
Det gjelder særlig innen tekniske fag.
– Infrastruktur, energi, bygg, automasjon. Dette er områder som er avgjørende i en krisesituasjon.
Derfor må utdanningen speile dette ansvaret.
En annen type kompetanse
Han oppsummerer det som en dreining fra trygg kunnskap til robust kompetanse.
– Det viktigste er ikke at studentene kan alt. Det viktigste er at de kan håndtere det de ikke kan.
Kunstig intelligens blir en del av dette bildet, men ikke løsningen i seg selv.
– KI er et verktøy, men det er mennesket som må bruke det riktig.
Og det er nettopp det utdanningen må forberede dem på.
– Vi må utdanne for det uforutsette. Hvis ikke, risikerer vi å utdanne folk som er gode på å løse kjente oppgaver, men dårlig rustet for virkeligheten, avslutter han.
Fakta:
Vidar Luth-Hanssen er ingeniør med fagbrev som everksmontør og lang erfaring fra næringslivet før han gikk inn i fagskolesektoren. I voksen alder tok han en master i nettundervisning, noe som ga ham et solid pedagogisk og digitaldidaktisk grunnlag for arbeidet med undervisningsutvikling. Han underviser i elektro og automasjon ved fagskoler og OsloMet, og har over tid arbeidet systematisk med hvordan teknologi kan utvikle undervisningen. Med tydelig forankring i både praksis og pedagogikk er han særlig opptatt av asynkron læring, samspillet mellom menneskelig og kunstig intelligens og hvordan KI kan brukes som en forlengelse av læreren. Han er også en tydelig stemme i diskusjonen om hvem som skal styre teknologiutviklingen i utdanningen.