Mye av oppmerksomheten rundt kunstig intelligens i utdanning handler om hva som skjer i «klasserommet». For Vidar Luth-Hanssen er det minst like interessant å se på det som skjer utenfor.
– Vi er gode når vi er samlet, men mellom samlingene slipper vi studentene litt for mye, sier han.
For fagskolen, der mye av undervisningen er samlingsbasert, nettbasert eller hybrid, er dette et kjent problem. Studentene får oppgaver, noe lesestoff og kanskje en video. Resten er i stor grad opp til dem selv.
– Vi gir dem noe å jobbe med, og så håper vi at det skjer læring, men vi har i praksis ganske lite innsikt på hva som faktisk skjer.
Det er nettopp her han mener KI har et potensiale til å endre læring fundamentalt.
Det asynkrone læringsrommet
Luth-Hanssen har over tid jobbet systematisk med det han omtaler som asynkron læring – det som skjer når læreren ikke er til stede. Være seg opptak av undervisning, digitale læringsressurser, oppgaver eller interaktive opplegg, og hvor poenget er å gi studenten rom for fordypning i eget tempo. Hva skjer når studenten ikke er i direkte kontakt med lærer eller medstudenter?
– Det er der mye av læringen burde ligge, men det er også der vi ofte har minst struktur. Du kan ikke være tilgjengelig for alle studenter hele tiden. Det sier seg selv.
Med KI har dette potensiale til å endre seg.
– Hvis du gjør det riktig, kan KI bli en forlengelse av læreren. Ikke en erstatning, men en støtte som er tilgjengelig når studenten trenger det.
Luth-Hanssen understreker at KI ikke først og fremst er et verktøy for å spare tid, men et verktøy for å øke kvaliteten i læringen. Foto: Jan Tore Øverstad.
Spørsmål som aldri blir stilt
En av de mest konkrete effektene handler om noe så enkelt som spørsmål.
– I et klasserom er det begrenset hvor mange spørsmål som blir stilt. Noen rekker ikke, noen tør ikke, og noen vet ikke helt hva de skal spørre om. Det er mange som sitter med spørsmål de aldri får formulert.
Dette gjelder særlig i fagskolen, der studentene ofte har ulik bakgrunn og erfaring. Med en KI tilgjengelig endres bildet.
– Da kan studentene stille alle spørsmålene. Når det passer dem og så mange ganger de vil.
Det skaper et nytt læringsrom og store muligheter for studentene.
– Her er det ingen som vurderer deg. Ingen som mener du stiller «dumme» spørsmål. Du kan bare utforske og lære på din egen måte.
Fra chatbot til faglig verktøy
For at dette skal fungere, er det avgjørende hvordan KI-en settes opp.
– Hvis du bruker en åpen chatbot, får du generelle svar. Det kan være nyttig, men det er ikke nødvendigvis koblet til det du underviser i.
Luth-Hanssen bygger derfor KI-løsninger basert på eget fagstoff og nøyaktig slik han vil at det skal fungere.
– Vi legger inn den kunnskapen vi vil at KI-en skal bruke. Det kan være fra pensum, egne notater og eksempler fra undervisningen.
Dette omtales gjerne som RAG. En metode for å kombinere en språkmodell med et avgrenset kunnskapsgrunnlag. KI-en henter svar fra et definert kunnskapsgrunnlag gitt av læreren. Resultatet er en mer presis og relevant støtte.
– Da holder den seg til saken. Den svarer på det den faktisk skal svare på. Studentene kjenner igjen måten det forklares på. Det henger sammen med det de har fått i undervisningen.
Med riktig verktøy kan studenten selv definere sin bakgrunn. Da får de forklaringer som er knyttet til deres arbeidshverdag og skjønner hvorfor dette er relevant for dem. Foto: Jan Tore Øverstad.
Samme fag – ulik forståelse
Et av de tydeligste eksemplene han trekker frem, er hvordan samme fagstoff oppleves av ulike studenter.
– Når jeg underviser i elektro, sitter det folk fra helt ulike fagområder i samme rom. Jeg kan forklare det samme temaet, men det treffer ikke alle likt.
Noen jobber med kraftsystemer, andre med boliginstallasjon, andre igjen med industri. Med KI kan dette tilpasses.
– Når studenten går inn i KI-en, kan de definere sin bakgrunn. Da får de forklaringer som er knyttet til deres arbeidshverdag. De skjønner med en gang hvorfor dette er relevant for dem.
Dette er personalisering og tilpasning av undervisning i praksis.
– Det handler ikke om å lage hundre ulike opplegg, men om å bruke teknologi til å koble teori og praksis på en smartere måte.
En lærer som alltid er tilgjengelig
I praksis betyr dette at studenten får tilgang til noe som ligner på lærerens kompetanse absolutt hele tiden.
– Det er ikke meg som sitter der, men det er basert på min måte å forklare på, mitt fagstoff og mine eksempler.
Det gir en kontinuitet i læringen.
– De kan gå tilbake, stille nye spørsmål, få forklart ting på en annen måte. Dette er særlig viktig i fag som bygger på forståelse, ikke bare pugging.
Mer enn et hjelpemiddel
Luth-Hanssen er opptatt av at dette ikke bare handler om effektivisering.
– Det er viktig å poengtere at dette ikke først og fremst er et verktøy for å spare tid. Det er et verktøy for å øke kvaliteten i læringen.
Det krever imidlertid en bevisst tilnærming, og da må man vite hva man vil, hva studentene skal lære og hvordan KI kan benyttes for å støtte nettopp dette. Og her kommer noe viktig. Uten tilpasning blir det fort tilfeldig bruk, for studenten vil uansett benytte KI.
– Da ender du opp med at studentene bruker KI på egen hånd, uten noen faglig ramme eller noen form for kvalitetssikring.
Et uutnyttet potensial
For fagskolesektoren mener Luth-Hanssen asynkron læring er et av de mest interessante utviklingsområdene.
– Vi har et stort rom mellom samlingene som vi ikke utnytter godt nok i dag. KI gir en mulighet til å fylle dette rommet på en strukturert måte. Ikke ved å erstatte læreren, men ved å forlenge læringen.
Han mener mange fortsatt undervurderer dette.
– Fokuset er ofte på hva som skjer i timen, men mye av læringen skjer utenfor. Nettopp her kan KI gjøre en forskjell. Tar vi det på alvor kan vi løfte kvaliteten ganske betydelig.
Vidar Luth-Hanssen er ingeniør med fagbrev som everksmontør og lang erfaring fra næringslivet før han gikk inn i fagskolesektoren. I voksen alder tok han en master i nettundervisning, noe som ga ham et solid pedagogisk og digitaldidaktisk grunnlag for arbeidet med undervisningsutvikling. Han underviser i elektro og automasjon ved fagskoler og OsloMet, og har over tid arbeidet systematisk med hvordan teknologi kan utvikle undervisningen. Med tydelig forankring i både praksis og pedagogikk er han særlig opptatt av asynkron læring, samspillet mellom menneskelig og kunstig intelligens og hvordan KI kan brukes som en forlengelse av læreren. Han er også en tydelig stemme i diskusjonen om hvem som skal styre teknologiutviklingen i utdanningen.