Hva har du egentlig lært av å servere kaffe og te på et fly i 20 år? Kanskje langt mer enn du selv er klar over. For Tommy Hvidsten illustrerer historien om en ansatt i Norwegian noe viktigst ved voksnes læring. Vi kommer til utdanningen med erfaringer som både kan åpne for ny kunnskap og samtidig stå i veien for den.
Da koronapandemien rammet luftfarten, måtte mange finne nye oppgaver. Hvidsten forteller om en Norwegian-ansatt som deltok på kurs, men som hadde liten tro på verdien av egen yrkeserfaring.
Gjennom arbeidet med nye problemstillinger og refleksjon rundt egen bakgrunn, skjedde det noe. Erfaring som hadde fremstått som lite relevante, fikk plutselig en annen verdi. Kunnskapen var der allerede, men han hadde bare ikke sett hvordan den kunne brukes i en ny sammenheng.
Historien er ikke fra fagskolen direkte, men Hvidsten mener den illustrerer noe grunnleggende ved hvordan voksne mennesker lærer.
– Studentene kommer ikke som blanke ark.
Dette understreket han da han holdt innlegg om voksenpedagogikk under fagskolelærerkonferansen.
Som leder for Senter for erfaringsbasert læring og ph.d.-student har Hvidsten arbeidet med dette. Hva betyr erfaringene som studentene tar med seg, og hvordan kan lærerne bruke de til å skape ny forståelse?
Tommy Hvidsten er klar på at erfaring som i utgangspunktet fremstår som lite relevante, kan få verdi. hvis man ser hvordan den kan brukes i en ny sammenheng. Foto: Jan Tore Øverstad.
Fagskolestudentene skiller seg fra mange andre studentgrupper ved at de ofte har lang yrkeserfaring. De har løst problemer, tatt beslutninger og utviklet arbeidsmetoder gjennom mange år, men det betyr ikke at erfaringene deres alltid er riktige, eller at de uten videre lar seg forene med ny kunnskap.
Tvert imot mener Hvidsten at det er når erfaringene utfordres, at noe av den mest interessante læringen kan skje.
En fagarbeider kan ha utført en oppgave på samme måte i mange år, med gode resultater. Så møter de en teori eller en ny metode som utfordrer denne forståelsen. Kanskje finnes det en bedre løsning, eller en forklaring som gjør at det som tidligere fungerte godt, plutselig kan forstås på en annen måte.
I voksenpedagogikken omtales dette som transformativ læring. Det handler ikke bare om å lære noe nytt, men om å revurdere det man tidligere har tatt for gitt.
For læreren oppstår dermed en interessant oppgave. Studentenes erfaringer skal anerkjennes og brukes som utgangspunkt for undervisningen, men de skal også utfordres. Det krever at læreren forstår studentenes bakgrunn og klarer å knytte teorien til situasjoner de kjenner fra eget arbeidsliv.
Hvidsten beskriver dette som et pedagogisk oversettelsesarbeid.
Gjennom sitt forskningsarbeid har han blant annet analysert nettundervisning. Her har han studert hvordan lærere presenterer fagstoff, trekker inn studentenes erfaringer og skaper forbindelser mellom det kjente og det nye. Han har sett hvordan studentene griper tak i slike koblinger og bruker dem til å utvikle forståelsen videre.
Det er også en annen erfaring mange voksne tar med seg inn i fagskolen. Den handler ikke om arbeidslivet, men om skolen de en gang gikk på.
I intervjuene har Hvidsten møtt studenter som forteller om nederlag og dårlige opplevelser fra tidligere skolegang. For noen ligger disse minnene flere tiår tilbake, men kan fortsatt påvirke hvordan de opplever å skulle begynne på en utdanning.
– Det er et tankekors. Mennesker som er trygge og kompetente i arbeidslivet, kan samtidig være usikre på om de er flinke nok til å gå på skolen, sier Hvidsten.
Han er opptatt av hva som skjer i det første møtet med undervisningen. Når studentene opplever at yrkeserfaringen deres faktisk har betydning, kan det bidra til å endre oppfatningen de har av seg selv som lærende mennesker.
– Undervisningen handler ikke lenger bare om å tilegne seg fagstoff. Den kan også gi studentene en ny forståelse av hva de allerede kan, og hva de er i stand til å lære, forteller Hvidsten.
Dette er en viktig del av det han ønsker å få frem. Anerkjennelse av erfaring handler ikke om å rose studentene eller unngå vanskelige faglige diskusjoner. Det handler om å møte dem på en måte som gjør at de tør å bruke erfaringene, også når de skal utfordres og videreutvikles.
Hvidsten mener samtidig at fagskolene bør reflektere mer over hva vi legger i begrepet relevans.
Høyere yrkesfaglig utdanning skal være tett knyttet til arbeidslivets behov, men det som er relevant for arbeidsgiveren, er ikke nødvendigvis det samme som studenten selv opplever som viktig.
– Studentene har egne ønsker om utvikling og fremtidige muligheter. Kanskje ønsker de større ansvar, en annen jobb eller bare å forstå mer av sammenhengene i arbeidet de allerede utfører.
I forskningsarbeidet har Hvidsten også sett hvor viktig fellesskapet med andre studenter kan være. Gjennom diskusjoner og samarbeid bruker studentene hverandres erfaringer til å finne løsninger og utvikle ny forståelse. Læring er dermed ikke bare noe som skjer mellom læreren og den enkelte student, men også mellom studentene.
Det gir en ekstra dimensjon til arbeidet med å utvikle gode utdanninger for voksne, særlig når stadig flere kombinerer studier med jobb og familieliv.
For Hvidsten handler erfaringsbasert læring til syvende og sist om mer enn å knytte teori til praksis. Det handler om å gi mennesker muligheten til å forstå sin egen kompetanse på nye måter, og dermed også se nye muligheter for hva de kan bli.
Den tidligere Norwegian-ansatte er et godt eksempel på nettopp dette. Erfaringene fra arbeidslivet hadde ikke forandret seg. Det som forandret seg, var hans egen forståelsen av hva disse erfaringene faktisk var verdt.