Da Senter for erfaringsbasert læring samlet fagskolesektoren til seminar om kunstig intelligens i Construction City, var mange opptatt av verktøy, muligheter og konkrete eksempler. For Vidar Luth-Hanssen handlet det også om noe mer grunnleggende.
Hvem er det som egentlig styrer utviklingen for bruk i fagskolesektoren?
– Vi er for styrt av IT-avdelingene og leverandørene. Lærerne tilpasser seg systemene, i stedet for at systemene tilpasses undervisningen, understreker Luth-Hanssen.
Bak utsagnet ligger ingen skepsis til teknologien. Tvert imot. Luth-Hanssen er blant de som har gått lengst i å se på hvordan kunstig intelligens faktisk kan brukes i undervisning. Og nettopp derfor er han tydelig på hvor han mener utfordringen ligger.
– Problemet er ikke KI. Problemet er hvordan vi organiserer oss rundt den.
Fra fag til pedagogikk
Veien inn i utdanning har vært praktisk og erfaringsbasert. Luth-Hanssen er utdannet elektriker, ingeniør og pedagog, og har drevet egne virksomheter før han gikk inn i fagskolesektoren.
– Jeg kom inn i skolen fra et faglig ståsted. Og ganske raskt oppdaget jeg at formidlingspedagogikk fungerer dårlig.
Det utløste et behov for å forstå læring bedre.
– Jeg begynte å stille spørsmål ved hvordan vi faktisk underviser. Ikke hva vi underviser, men hvordan.
Det førte til videre studier i pedagogikk og et særlig fokus på det som skjer utenfor selve undervisningsøktene. Det asynkrone læringsrommet. Altså det som skjer når læreren ikke er til stede. Være seg opptak av undervisning, digitale læringsressurser, oppgaver eller interaktive opplegg, og hvor poenget er å gi rom for fordypning i eget tempo.
– Hva skjer mellom samlingene? Det er der mye av læringen egentlig burde skje, men der slipper vi ofte studentene litt for mye.
For at det skal fungere godt, kreves tydelig struktur, relevante oppgaver og god oppfølging. Slik kan studentene arbeide aktivt med stoffet, ikke bare konsumere innhold passivt. Luth-Hanssen mener KI kan være et godt verktøy i dette arbeidet, særlig når teknologien brukes til studentaktiv læring og individuell tilpasning som ivaretar studentenes motivasjon.
Når teknologi definerer undervisning
I møte med KI opplever han at mange utdanningsinstitusjoner går i det han mener er en felle.
– Teknologien kommer først. Så prøver vi å tilpasse undervisningen etterpå.
Det skjer ofte gjennom etablerte strukturer.
– IT-avdelingen får ansvar. De vurderer sikkerhet, systemer og leverandører. Og så ender de opp med å definere hva lærerne kan og ikke kan gjøre.
Han mener dette er en grunnleggende feilprioritering.
– Det er ikke IT-avdelingen som indirekte skal definere pedagogikken. Det er vi som underviser.
Konsekvensen er at lærere i praksis må tilpasse seg løsninger de ikke selv har vært med på å definere.
– Du får beskjed om at «dette er verktøyet vi bruker». Men det er ikke sikkert det passer til det du faktisk prøver å få til i undervisningen. Man tilpasser seg, i stedet for å utfordre.
Vidar Luth-Hanssen er klar på at det er lærerne som må definere behovet, ikke «IT-avdelingen». Foto: Jan Tore Øverstad
Kvaliteten sitter ikke i systemet
For Luth-Hanssen er det et prinsipielt spørsmål om hva som skaper kvalitet i fagskolen.
– Kvaliteten ligger i den enkelte underviser. I erfaringen, fagkompetansen og evnen til å undervise.
Han er klar på at dette ikke kan standardiseres bort.
– Du kan ikke erstatte det med et system. Uansett hvor avansert det er.
KI kan være et kraftig verktøy, men bare hvis det brukes riktig.
– KI kan støtte, forsterke og utvide undervisningen. Men skal ikke definere den.
To veier videre
Luth-Hanssen ser to tydelige retninger for utviklingen de neste årene. Den første er den enkleste å organisere.
– Hvis vi lar IT-avdelingene og leverandørene styre, får vi ferdige løsninger. Standardiserte opplegg. Effektivt på papiret.
Men han mener det har en pris.
– Da mister vi noe av det som gjør fagskolen sterk. Nærheten til praksis. Evnen til å justere underveis. Den faglige fleksibiliteten.
På sikt kan det også påvirke lærerrollen.
– Det er ikke vanskelig å se for seg en utvikling der læreren blir mindre viktig. Der systemene tar mer plass.
Den andre retningen krever mer av organisasjonen, men at gevinsten er større.
– Hvis vi som undervisere tar regien, må vi være tydelige på hva vi vil. Vi må kjenne egen pedagogikk, og vi må være villige til å eksperimentere. Da kan KI bli en forlengelse av undervisningen. Et verktøy vi bruker aktivt for å styrke læringen.
Et spørsmål om ansvar
Luth-Hanssen mener dette i bunn og grunn handler om profesjonsansvar.
– Vi kan ikke overlate dette til andre. Undervisning er kjernen i det vi driver med.
Her etterlyser Luth-Hanssen en tydeligere stemme fra fagmiljøene og fra ledelsen.
– Lærere må si fra om hva de trenger, hva som fungerer og ikke. Og ledelsen må tørre å gi rom for dette. Ikke bare lene seg på IT-avdelingen og leverandørene.
Det innebærer også å akseptere at utvikling tar tid og innebærer en viss risiko.
En nødvendig provokasjon
Han legger ikke skjul på at budskapet hans er ment å utfordre.
– Dette er litt provoserende, men det må det være.
For ham er dette ikke en teknologidiskusjon, men et veivalg for sektoren.
– Vi står midt i et enormt skifte. Spørsmålet er om vi skal styre det selv, eller bli styrt av andre.
Svaret er ikke gitt, men konsekvensene av valget kan bli store.
– Dette handler om hvordan vi skal undervise fremover. Og dermed også om hva slags kompetanse studentene våre tar med seg ut i arbeidslivet.
—————
Vidar Luth-Hanssen er ingeniør med fagbrev som everksmontør og lang erfaring fra næringslivet før han gikk inn i fagskolesektoren. I voksen alder tok han en master i nettundervisning, noe som ga ham et solid pedagogisk og digitaldidaktisk grunnlag for arbeidet med undervisningsutvikling. Han underviser i elektro og automasjon ved fagskoler og OsloMet, og har over tid arbeidet systematisk med hvordan teknologi kan utvikle undervisningen. Med tydelig forankring i både praksis og pedagogikk er han særlig opptatt av asynkron læring, samspillet mellom menneskelig og kunstig intelligens og hvordan KI kan brukes som en forlengelse av læreren. Han er også en tydelig stemme i diskusjonen om hvem som skal styre teknologiutviklingen i utdanningen.