Da kunstig intelligens for alvor begynte å dukke opp i skolen, var ikke Ine Jørvum blant dem som jublet høyest.
– Jeg var egentlig ganske kritisk. Jeg tenkte at dette var noe jeg ikke kom til å bruke, sier hun.
I dag jobber hun tett med å utvikle og teste KI-verktøy i undervisningen sammen med kollega Jan Eirik «JP» Paulsen ved Glemmen videregående skole. Begge bruker klasserommet som utgangspunkt for det de prøver ut. Det hele startet med konkrete behov i klasserommet.
Startet med elevene
Paulsen hadde begynt å utforske hvordan KI kunne brukes i undervisning. Jørvum satt med fagkompetanse innen andrespråksdidaktikk og jobbet med elever som trengte språkstøtte.
– Jeg hadde mange elever med kort botid. Da begynte vi å se på om vi kunne lage noe som faktisk kunne hjelpe dem i skrivearbeidet.
Sluttresultatet ble det som etter hvert fikk navnet «Språkhjelperen». En chatbot som gir tilbakemeldinger på tekst, forklarer grammatikk og tar hensyn til elevens morsmål. Elevene bruker verktøyet helt konkret i skrivearbeidet. De limer inn egne tekster, og får tilbakemeldinger setning for setning. Ikke bare på hva som er feil, men hvorfor.
– Den forklarer grammatikk på en veldig enkel måte, og tilpasser tilbakemeldingene etter elevens morsmål, sier Jørvum.
Hun viser til kontrastive analyser som forklaring.
– En elev med arabisk som morsmål gjør ofte andre feil enn en elev med ukrainsk bakgrunn. Da får de også ulike forklaringer. Det gjør at de forstår hva de faktisk må lære.
I praksis betyr det at eleven ikke bare retter teksten, men jobber med språket.
– Før rettet vi masse feil og leverte tilbake. Nå sitter elevene og jobber seg gjennom teksten selv. Det gir en helt annen læring.
Både Ine og Jan Eirik var begge selv skeptisk til bruk av KI. Men: – De vil bruke dette uansett. Da blir spørsmålet hva vi gjør som skole. Foto: Jan Tore Øverstad.
Elevene var allerede i gang
Parallelt hadde elevene allerede begynt å bruke KI på egen hånd.
– De vil bruke dette uansett. Da blir spørsmålet hva vi gjør som skole, sier Paulsen.
For begge ble det viktig å ikke jobbe mot utviklingen, men heller ta den inn i undervisningen.
– Hvis vi ikke tar tak i det, så lærer de det av hverandre. Og da blir det fort klipp og lim, sier Jørvum.
I stedet begynte de å jobbe systematisk med hvordan verktøyene kunne brukes på en måte som faktisk gir læring.
Fra juks til læring
Mye av den tidlige debatten handlet om juks, noe det fortsatt gjør mange steder. Jørvum og Paulsen opplevde også den skepsisen.
– Fokus lå på hva som kunne gå galt. Mindre på hvordan det faktisk kunne brukes, sier Paulsen.
Svaret deres har vært det motsatte av å forby.
– Vi snakker om det. Hva som er juks, hva er greit, og hva er hensiktsmessig? Det er ikke gitt at elevene vet det, sier Jørvum.
De har derfor innført en bevisst balanse i vurderingsformene. Noen oppgaver gjøres uten hjelpemidler, andre gjennomføres med KI som støtte. I tillegg følger de opp med samtaler der elevene må forklare egne valg.
– Hvis du har brukt KI, må du kunne stå inne for det du har skrevet. Det blir ganske fort tydelig hvis du ikke kan innholdet, sier Paulsen.
Erfaringen er at de fleste bruker verktøyene på en konstruktiv måte. Det er få som misbruker, og de fleste ønsker faktisk å lære.
Støtte, ikke en erstatning
For lærer-tamet handler det ikke om å gjøre seg selv overflødig. Tvert imot.
– Dette fungerer som en støtte. En forlengelse av det vi gjør, sier Jørvum.
Hun beskriver hvordan elevene jobber annerledes når de får tilbakemeldinger underveis.
– Før leverte de en tekst, fikk den tilbake og så var det ferdig. Nå sitter de og jobber med teksten. De prøver på nytt. Det blir mer dialog. Ikke bare mellom lærer og elev, men også mellom elev og verktøy.
Et annet eksempel er hvordan de bruker KI i arbeid med analyseoppgaver.
– Vi har laget en chatbot som veileder eleven gjennom for eksempel en novelleanalyse, sier Paulsen.
Eleven må først lime inn teksten som skal analyseres. Deretter leder verktøyet prosessen steg for steg.
– Den gir ikke svar. Den stiller spørsmål. «Hva er temaet her?», «Hvordan kan du begrunne det?», «Hva mangler i innledningen din?»
Paulsen har gått gjennom samtalelogger fra elevene, og det interessante er at de ofte stiller de samme oppfølgingsspørsmålene han selv ville gjort. Effekten er tydelig i klasserommet.
– Elevene skriver mer, prøver på nytt og jobber lengre med tekstene. Eller som en av elevene så treffende sa det selv: «Den tvinger oss til å jobbe.», humrer Paulsen.
Samtidig er de tydelige på hva KI ikke kan gjøre.
– Den kan ikke bygge relasjoner. Den kan ikke håndtere en klasse. Den kan ikke erstatte oss, sier Jørvum.
Bruken av KI i skolen er noe som engasjerer. Foto Jan Tore Øverstad.
Et mer nyansert syn
Selv etter å ha jobbet tett med teknologien over tid, er ikke Jørvum blitt ukritisk, men hun mener mye av debatten blir for polarisert.
– Enten er det fantastisk, eller så er det farlig. Sannheten er at det er begge deler.
Derfor er de opptatt av å gi elevene innsikt i hvordan teknologien faktisk fungerer.
– Vi må lære dem å stille spørsmål ved det de får. Ikke bare ta det for gitt.
En endring blant lærerne
Også blant lærerne har det skjedd en utvikling fra starten med mye skepsis, til mer nysgjerrighet. Gjennom workshops og felles arbeid har de sett hvordan holdningene har endret seg.
– Når folk ser hva det kan brukes til i eget fag, så skjer det noe.
For Jørvum er det et viktig poeng.
– Det må være relevant. Det må treffe noe de selv faktisk står i. Litt på samme måte som elevene.
Tar ansvar
For begge handler dette til syvende og sist om lærerrollen, og mener det er avgjørende at lærere selv tar eierskap.
– Dette er ikke noe som går over. Det kommer til å påvirke alt. Hvis vi ikke gjør det, så er det andre som vil bestemme hvordan det skal brukes, er de samstemte i.
De er ikke i tvil om hva som er viktigst fremover.
– Vi må tørre å stå i det. Være kritiske, men samtidig prøve. For elevene er allerede i gang. De bruker det uansett, enten vi vil eller ikke.