Kompetansebehovsutvalget vurderer hvilken kompetanse Norge trenger for å møte endringer i arbeidslivet på kort og lang sikt. Senter for erfaringsbasert læring ble invitert til å holde et innlegg knyttet til innføring av digital teknologi og kompetanse i utdanningssystemet. Innlegget ble holdt av senterleder Tommy Hvidsten, og kan leses i sin helhet under.
Våre innspill er basert på mangeårige erfaringer fra ulike prosjekter innen utvikling av kompetansetilbud der målet er å dekke arbeidslivets behov, både nasjonalt – men også flernasjonalt gjennom ulike EU- og EØS-prosjekter.
I underlaget for dagens møte stod det en påstand om at andre typer kompetanser er vel så viktig for digital omstilling som digital kompetanse i seg selv. I alle våre prosjekter som ofte har handlet om industriell digitalisering og overganger til det grønne skiftet, sier bedriftene bemerkelsesverdig enstemmig at kompetansene de behøver hos sine arbeidstakere er:
Det viser seg også at disse generiske kompetansene, eller soft-skills, også går igjen når man diskuterer kompetanser knyttet til inkludering/medborgerskap/demokrati eller til forsvar og beredskap.
Digitale teknologier endrer paradigmer, det har vi sett gang på gang. Og nå holder vi oss fast, og venter på at KI skal endre måten vi jobber på, yrket vårt, fritiden vår – ja selve livet. Så hvordan skal vi i skolesystemet forholde oss til dette?
Her har vi noen erfaringer å øse av; Innføring av kalkulatorer, personlige datamaskiner, internett og nettbrett. Noen ganger har vi gått for sakte, andre ganger har vi kanskje løpt for fort. Ofte har vi forsøkt å fortsette med det samme vi alltid har gjort – i nye medier og på nye plattformer. Der vi har lykkes best er der vi har klart å kombinere menneskelige behov med bruk av teknologiens muligheter.
Men, erfaringen har også lært oss at dersom vi venter for lenge blir vi tvunget til endring, og da er det slett ikke sikkert at teknologi innføres på en måte som er avstemt med menneskelige og samfunnsmessige behov.
Nå handler det om KI, og mange spår at disse teknologiene vil føre til et paradigmeskifte i utdanningssektoren – og vi tror de har rett. Akkurat nå foregår det omfattende forsknings og utviklingsaktivitet i mange deler av vår sektor. Det gjøres mye interessant arbeid, og det høstes erfaringer om hva som virker og fører til læring, og hva som ikke virker, og som hindrer læring.
Gode eksempler er kollegaer som instruerer KI-bot’er til å være en kranglefant for å trene studentene til å reflektere og tenke kritisk. Og andre som bruker KI agenter som veiledere for studenter som arbeider med å løse utfordringer i oppgaver som ofte er basert på virkelige behov fra arbeidslivet.
Det som umiddelbart utfordres er noen seiglivede pedagogiske paradigmer. Hvordan skal oppgaver utformes for at studenten skal kunne lære både faginnholdet, og hvordan KI kan bidra i dette faginnholdet? Hvordan skal vi vurdere læring slik at studenten får vist oppnådd kompetanse både i forhold til faginnholdet og KI som verktøy knyttet til faginnholdet?
For det første må faginnholdet oppdateres. Dette må skje gjennom innføring av relevante KI verktøy og teknologi. I vår kontekst kan dette være for eksempel automasjon og maskinlæring i tekniske fag, eller generative språkmodeller og prediktive analyseverktøy innen helse-, service og kontorfag. Og det er viktig å merke seg at det ikke bare handler om å lære teknologien, men også å forstå hvordan den endrer arbeidsprosessene. I tillegg må studentene utvikle forståelse for hvordan data genereres, behandles og brukes – både teknisk og etisk.
For det andre må det skje en pedagogisk og didaktisk utvikling. Vi anbefaler læringsdesign basert på KI-støttet refleksjon og metakognisjon, slik som den kranglete KI-bot’en jeg nevnte i sted. I en yrkesfaglig kontekst anbefaler vi også læreprosesser organisert rundt komplekse, tverrfaglige og virkelighetsnære problemer der KI inngår som en del av konteksten.
For det tredje må det legges vekt på refleksjoner rundt menneskenes rolle i det digitale samfunnet. Det bør jobbes målbevisst mot utvikling av en kritisk bevissthet om etiske dilemmaer ved bruk av teknologi, hva som er særskilt menneskelig i yrkesutøvelsen, og hvordan de selv kan forholde seg aktivt og ansvarlig til teknologisk endring.
Det bærende spørsmålet i denne sammenhengen er hvordan kan utdanning støtte individet i å bli en ansvarlig deltaker i en verden der KI spiller en økende rolle? Vi tenker at dersom en slik strategi implementeres med et overordnet blikk på å utvikle de generiske kompetansene jeg nevnte over, vil både kandidatene og skolesystemet rustes til å bidra i et samfunn preget av stadig raskere endring.
Tommy Hvidsten, leder Senter for erfaringsbasert læring
Innlegget ble levert på Kompetansebehovsutvalget innspillsmøte 10. juni 2025.