Som ung lærer på 90-tallet hadde jeg en student som jeg tenker på fremdeles. Han var 10 år eldre enn meg og hadde hatt en vanskelig skjebne. Etter mange år som fagarbeider ble han utsatt for en arbeidsulykke som gjorde at han ikke kunne utøve faget sitt lenger.
Etter flere år med attføringstiltak hadde Arbeidsmarkedsetaten innvilget støtte til et utdanningsløp. Studenten, la oss kalle ham «Nils», kom til vår skole som en slagen mann. Etter flere års forgjeves kamp for å reetablere seg i arbeidslivet, var selvtilliten og selvbildet på et lavmål. Han hadde tapt evnen til å forsørge familien og mistet sin verdighet som fagperson, og han var skeptisk til utdanning som en måte å komme seg videre på. Erfaringene fra tidligere skolegang var svært blandet. Skriving og lesing var vanskelig, og nederlagene fra vurderingene han hadde vært utsatt for satt fremdeles friskt i minne.
På fagskolen gikk det litt bedre for «Nils». Han kjente seg igjen i fagene og følte at han fikk til skolearbeidet på en ny måte. Flinke kommunikasjonslærere diagnostiserte han som dyslektiker og han fikk hjelp gjennom gode strategier og verktøy til å mestre skriving og lesing. Han ble «rettere i ryggen» og begynte å forstå at erfaringen og kompetansen han hadde med seg etter mange år i arbeidslivet hadde en verdi og kom til nytte når han nå skulle utvikle seg videre til en ny yrkesrolle.
Den store forandringen kom i andre studieår da ett av fagene var «hovedprosjekt». Vi anbefalte studentene å søke etter oppgaver fra arbeidslivet og ga de stor frihet til å definere prosjektene de skulle arbeide med. Dette faget gikk gjennom hele andre studieår og var blitt et viktig redskap til å «smi studentenes kompetanse».
«Nils» og hans gruppe fikk prosjektoppgave fra en lokal bedrift som hadde behov for utvikling og uttesting av deler til et nytt produkt. Studentene skred til verket med stor iver og ærekjærhet, og tok det frem til et godt resultat. Denne prosessen som «Nils» ledet, ble en suksesshistorie for studentene, skolen og bedriften som nøt godt av prosjektarbeidet.
Men det mest bemerkelsesverdige, fra mitt ståsted, var transformasjonen som «Nils» gjennomgikk. I løpet av to år gikk ha fra å være en nedbrutt mann uten fremtidshåp, til å bli en profesjonell yrkesutøver som møtte sine samarbeidspartnere i arbeidslivet med selvtillit og respekt, i tillitt til at kompetansen han og gruppen besatte var bra nok til å oppfylle oppdragsgiverens behov og forventninger. Etter fullført fagskole gikk «Nils» ut i en godt betalt stilling som tidligere var reservert for ingeniører med høgskoleutdanning. Så langt jeg vet har han hatt en god karriere og et godt liv videre.
Da «Nils» ble uteksaminert følte jeg at jeg hadde hatt en god dag på jobben. Men «Nils» er ikke bare «Nils», han er representant for et stort antall studenter som har fått livet endret gjennom høyere yrkesfaglig utdanning, en sektor som fagskolene utgjør den største delen av. Og jeg har vært heldig og har hatt mange gode dager på jobben gjennom mine år i sektoren.
Tommy Hvidsten